Min erfaring er at det å leve med denne sykdommen ikke alltid er helt greit. Ikke bare er den usynlig, men legene tar deg ofte ikke alvorlig og gjerne kan man mer om sykdommen enn de. Det er slitsomt å føle at man må sloss mot systemet når man kjenner selv at noe er riv ruskende galt.
Dagsformen kan variere noe veldig fra dag til dag og etter en lang dag på jobb, er alt overskudd og energi som kanskje har vært der tidligere på dagen, helt blåst vekk. Når formen er på lavmål, noe den har vært sammenhengende i snart ett år, sliter jeg ekstremt med hukommelsen. Dette er nok ett større problem for de som er helt innpå meg, enn meg selv, for jeg husker jo ikke noe allikevel.
Jeg forsøker å unngå stress så godt jeg kan og kjenner fort det blir trangt i halsen hvis jeg stresser (noe jeg egentlig gjør ganske ofte..) Jeg tar daglig en dose med Levaxin og har i perioder også måttet bruke Liothyronin i tillegg for å få ett ekstra piff på formen. Jeg har ett problem når jeg må forskyve tidspunktet for når jeg skal ta pillene, det er ganske mange andre tabletter de ikke kan tas samtidig med. Når jeg har fri, da glemmer jeg fort å da min daglige dose, det tar ikke lang tid før jeg merker det på meg selv at pillene er glemt, men som regel går det greit, må bare ikke avvike så veldig fra de vante rutinene.
Jeg bekymrer meg til tider veldig for helsa, men etter store endringer i livet og i tillegg ett virkelig stort vekttap, så er helsa mye bedre og jeg bekymrer meg ikke like mye som for bare ett par år siden.
Dette beskriver godt hvordan jeg har det
Tretthet, ja veldig, før jeg fikk medisin ble jeg fort sliten og trøtt, selv uten at jeg hadde gjort noe spesielt. Jeg har fremdeles lange perioder hvor jeg sliter med dette og har sjelden noen problemer med å sove mesteparten av døgnet. Jeg har også vanskeligheter med å holde meg våken når jeg ser tv og som regel sovner jeg middt i det mest spennende.
Depresjon, jeg var ofte små deprimert på den tiden sykdommen brøt ut og jeg har perioder ennå med lettere depresjon, spesielt hvis jeg er sliten.
Glemsomhet, ja! Jeg glemmer ofte både stort og smått og føler til tider at jeg har fått altzheimer. De aller nærmeste merker det nok aller best, for ofte skjønner jeg ikke selv at jeg glemmer. Jobben min krever at hukommelsen ikke glipper, men dessverre gjør den det innimellom, noe som er veldig frustrerende for jeg hater virkelig å føle at jeg ikke fungerer 110%.
Sløvhet, til tider er jeg nærmest apatisk og likeglad til det meste. Det kan ta mange uker før jeg orker å begynne å tenke på kles vask eller annen vask og å bo i ett hus på nesten 250kvm er ikke veldig praktisk når man har det sånn. Venner og familie hører vel sjelden fra meg i de verste periodene.
Forstoppelse, dette har jeg aldri hatt. Jeg tilhører det lille antallet som har sykdommen med diare. Antakelig har dette med B12-mangel å gjøre og selvfølgelig at jeg har Ulcerøs Colitt som også er en autoimun sykdom.
Vektøkning tross nedsatt appetitt, jeg regner med at jeg har hatt sykdommen siden 1994. Da la jeg på meg ca. 25 kilo i løpet av 4-5 måneder samtidig med at jeg var små deprimert, stadig trøtt og sliten og hadde dårlig appetitt. Jeg gikk til legen, men fikk beskjed om at vektøkningen skyldtes at jeg hadde det for godt i livet ellers, så jeg måtte bare forsøke å slanke meg, han la ikke vekt på at jeg var trøtt og sliten overhodet og jeg fikk også beskjed om at depresjonen skyldtes p-piller, så jeg fikk en annen type.
For å kunne mosjonere må man ha energi til å gjøre det. Den energien har ikke en hypothyreosepasient! I alle fall ikke jeg... og mine kilo, de forsvant derfor heller ikke..
Jeg kan nevne at insulinresistens gjerne kan forekomme sammen med hypothyreose. Insulinresistens betyr at insulinet ikke fungerer skikkelig og at man lagrer for mye av energien som fett.
Struma, det finnes mange forskjellige typer struma og jeg har det som kalles knutestruma eller Hashimotos Thyreoditt. Det ble avslørt ved en ultralydundersøkelse og senere bekreftet ved en scintigrafiundersøkelse ved Sykehuset Østfold.
Smerter i underarm og hånd, disse smertene kan noen ganger være helt forferdelige. Jeg er også plaget med at hendene og bena visner bort og det prikker/klør i huden, men uansett hvor mye jeg klør, "treffer" jeg liksom ikke helt stedet kløen er.
Det at hender og føtter visner bort, kan skyldes mangel av vitamin B12.
Treg tankegang, tankene går tregt og ekstremt tregt i stressede situasjoner, så stress bør jeg unngå.
Taleforstyrrelse, jeg har til tider store vanskeligheter med korrekt uttale, jeg får liksom ikke svelget unna og får dermed et slurvete språk. Ofte kan jeg virke surrete når jeg snakker nettopp pga. dette.
Ødem, jeg er mye plaget med væskeansamlinger, spesielt i begge bena. Av og til er bena så ille at jeg ikke får på meg sko. Det hjelper å gå med støttestrømper, både sitte og ligge med bena høyt og gå mye.
Angst, jeg har hatt noen få angstanfall, men det er noen år siden siste nå.
B12-mangel, nei, ikke påvist. Diare og vanskeligheter med å holde på avføring er ett typisk symptom på B-12 mangel.
