Disse første 5 månedene av 2016 har bydd på mange utfordringer, spesielt i forbindelse med tennene som har blitt og blir en skikkelig dyr affære... Masse betennelser, mange rotfyllinger og til slutt 2 tenner mindre er jeg 20.000 kroner fattigere og det aller værste er at det fortsatt venter en regning på 45.000 for å få fikset resten :-( Vurderer helt seriøst å reise til utlandet for å fikse det som fikses må.
Nedbemanning er det på jobben igjen, forskjellen denne gangen, var at alle fikk mulighet til å søke sluttpakke selv, de som ikke søker og som blir definert som overtallig, får ingen sluttpakke...! Jeg var gæærn og bestemte meg for ihvertfall å søke og så tenke på det, men når fristen gikk ut, da hadde jeg vært på ett jobb intervju og uten å vite hvordan det gikk, bestemte jeg meg for at alt kom nok til å ordne seg, så jeg signerte sluttpakke avtalen. Det rare var, at når jeg hadde bestemt meg og signert, så mista jeg 10kg med en gang, jeg følte bare lettelse, så da var jeg enig med meg selv om at det var det riktige å gjøre.
Etter en lang dag 17 mai, med oppmøte kl 06:30 for å pynte borggården til rådhuset og kirketrappa på kirketorget, så var det borgertog med kransenedleggelse kl 07:00. Når det var ferdig, hadde vi litt tid og fikk servert frokost på krona, før vi igjen skulle ut og gå i barnetoget som startet kl 10:00. Når det ar over, fikk jeg noen timer pause, før jeg var tilbake på krona for kveldens arrangement. Vel hjemme kl 20:45, var jeg rimelig sliten og gåen i bena etter en lang dag, men allikevel fornøyd siden alt hadde gått så bra.
Årsaken til at 17 mai var hektisk for min del, er at jeg sitter i byens 17 mai komite, noe jeg syns er utrolig morro! Gleder meg til vi starter planlegging for neste år :-)
18 mai hadde jeg fri og hadde bla annet avtalt en samtale med Manpower kl 12:00, men det ble avlyst, så kort som 20 minutter før jeg skulle ha vært der.. Men Kari (distriktsjefen) viste stor forståelse når jeg forklarte hvorfor. Jeg ble nemlig oppringt fra der jeg hadde vært på intervju for en tid tilbake og etter en lang prat fikk jeg beskjed om at de ønsket å sende meg ett jobbtilbud!! Du kan tro jeg gikk rundt meg selv her! Så utrolig deilig å få en jobb jeg har lyst på og det allerede før jeg har slutta. Lettelsen er stor kan jeg love, men samtidig, så har jeg en skikkelig klump i halsen fordi jeg skal slutte fra alle gode kollegaer og venner hos FMC. FMC har i løpet av 6 år gitt meg utrolig mye, ikke bare har jeg fått mange veldig gode venner som også er venner utenfor jobben, men jeg har lært utrolig mye! Alt jeg har fått være med på i løpet av disse årene, har gitt meg en bredere erfaring og ikke minst, en grunnleggende utdannelse hos BI innenfor økonomi og ledelse.
Sluttdatoen min var satt til 30 juni, noe jeg syns var helt ok i og med at jeg ikke hadde fått noen ny jobb, men nå skal jeg plutselig slutt om 14 dager... Jeg begynner i ny jobb allerede mandag 6 juni og selv om det blir trist å forlate FMC, så gleder jeg meg ubeskrivelig mye til å starte med nye utfordringer.
Nå er det helg og jeg har mye på tapetet og jeg gleder meg veldig til alt jeg skal være med på, blir mye morro og kos i løpet av helga :-) Mye kjøring blir det også! :-P
Det er kanskje på tide å finne senga, jeg har vært en nattugle hele uka, noe jeg må endre på nå som det blir pendling på meg, litt morro det siste, jeg som kom til Kongsberg og aldrig skulle pendle igjen - hahaha, så mye for det, men jeg tror virkelig det blir verdt det :-)
Bilder fra helga kommer kanskje til søndag, har ikke akkurat vært mye oppdateringer fra meg, så jeg skal gjøre ett hederlig forsøk på å bli litt bedre :-)
fredag 20. mai 2016
tirsdag 8. mars 2016
Lemon curd terte
Terte
260
g Hvetemel
160
g Melis
1
ts Salt
100
g Mandelmel
150
g Ekte Smør
60
g Fløte
3
Eggeplommer
1 ss
Ekte vaniljesukker
Deig:
1. Bland
melis, mandelmel, vaniljesukker, salt, hvetemel og smør godt til det får en
sandete konsistens.
2.
Tilsett fløte og eggeplommer og bland deigen godt,
3. Legg
deigen i kjøleskap i noen timer til den er gjennomkald og har fått satt seg,
gjerne natta over. 4. Kjevle ut deigen (ca2-3mm) og dekk en terteform 26 cm
5.
Avkjøl formen ca 1 time i kjøleskap.
6. Prikk
bunnen med en gaffel.
7. Stek
midt i ovnen på 180 grader i ca 15-20 min
Lemon curd:
4 Egg
Revet
skall fra 2 sitroner
160 g
sitronsaft
200 g
Sukker
125 g
Smør (romtemperert)
Marengs:
3
Eggehviter
100 g
sukker
Lemoncurd:
1. Kok
opp egg, sitronskall, sitronsaft og sukker i i en kasserolle mens du rører godt
til blandingen tykner.
2.
Avkjøl til ca. 40 grader og ha i smør og pisk dette inn.
Marengs:
1. Pisk
opp eggehvitter til det skummer.
2. Pisk
så inn melisen litt etter litt til du har en stiv og seig marengs.
Montering:
Montering:
1. Fyll de
avkjølte tertebunnene med lemon curd og sett kjølig i 15 minutter så fyllet får
satt seg.
2. Bruk
en sprøytepose og topp tertene med marengs.
3. Sett
paien under grill i ovnen (nest øverst på 280grader) i noen sekunder til marengsen
er gyllen. Man kan bruke en creme brulee
brenner/skibrenner til og brenne av marengsen hvis man ikke vil bruke ovnen.
søndag 25. oktober 2015
Fosterhjemskurs
Vi har nå avsluttet PRIDE kurs, som er ett fosterhjemskurs i regi av Bufetat. Det har vært en sterk opplevelse til ettertanke, som utvidet hjertet
og perspektivet, og som har gitt oss et innblikk i oss selv og livets vanskelige
sider.
Det første besøket:
Vi ryddet og støvsugde, pusset vinduer og bakte kake - og tenkte at det var best å se skikkelige ut, når vi skulle ”få øvrigheta inn døra”. Og så kom ”øvrigheta” -representert ved Hanne og Per! Og vi begynte å vise dem rundt for vi tenkte at de nok ville inspisere litt. Og så satte vi oss i sofaen for å prate litt – og jeg lurte i mitt indre på om vi så ordentlige nok ut.
Og så skulle vi av gårde på Pride-kurs. På forhånd hadde vi gjort oss noen tanker om hvordan det var å bli fosterforeldre. Vi tenkte at det nok var sånn at barnevernet plutselig en dag ringte oss for å gi oss et barn de hadde bestemt. Så ville det bli satt av hos oss, og det var det.
Noen tanker hadde vi altså gjort oss på forhånd, og så satt vi der på Pride-kurs. I kursmateriellet vi hadde fått tilsendt sto det at vi skulle gjennom 4 hjemmebesøk og 10 samlinger, vi skulle skrive livsbøker om fortiden og livet vårt, og lære om å arbeide i gruppe rundt fosterbarnet, å møte barns behov for nærhet og tilknytning, å håndtere tap, å hjelpe barn til å holde kontakt med egen familie, å oppdra barn, å gi barn mulighet til å knytte varige bånd, å leve med forandringer i hverdagslivet - og til slutt ta en velbegrunnet avgjørelse etter alt dette. Men mer enn alt annet har det vært en mental prosess hvor en stadig har måttet spørre seg selv ”hvordan reagerer jeg på det, hva mener jeg om det, hva tåler vi, hvor rause er vi, hvor nyanserte er vi, hvem er vi og hvordan ble vi egentlig slik? Så egentlig har vi blitt mest kjent med oss selv. Vi har tatt en kikk bak i ryggsekken vår, for å se hva våre foreldre har pakket med til oss på livets reise. Kurset har også vært som en simulator i det å være fosterforeldre. Det føltes som å planlegge en reise til et fremmed land du aldri har vært i før, og du får beskjed om hva du skal pakke, men klarer ikke helt å se for deg situasjonen du skal bruke det i.
Vi ble stadig satt på prøve med gruppeoppgaver som tvang en til å være nyansert og saklig, og se en sak fra flere sider. På den måten hørte vi også de andre kursdeltakernes umiddelbare tanker og meninger om flere temaer - og det i seg selv var også interessant. Og jeg tenkte; kommer vi til å lykkes alle sammen med oppgaven å være fosterforeldre? Har vi det som skal til? Og hva må fosterbarna tåle av våre feil reaksjoner, og klønete og amatørmessige løsninger på små og store situasjoner?
Livsboka var kursets hjemmelekse. Den består av en haug av personlige spørsmål knyttet opp til de ulike temaene på kurset, som alle kursdeltakerne skal svare på hver for seg og levere inn, og den utløste en prosess i seg selv. Man ble virkelig nødt til å tenke seg om, og jeg syntes det var veldig spennende og lærerikt. Disse spørsmålene burde alle mennesker bli stilt - i hvert fall før de fikk lov til å få barn.
Kurset hadde to kursledere, Hanne fra Staten og Per med fosterfars erfaring. Det ga en veldig fin balanse, og kurset ble gjennomført med beste karakter. Hvert minutt av kurset var interessant! Det pedagogiske opplegget på kurset la opp til flere og varierte virkemidler og innfallsvinkler til stoffet vi skulle lære. Vi så film om det å være fosterforeldre og hørte sang med aktuell tekst.
Hver gang hadde vi oppvarmingsøvelser med et personlig spørsmål som vi alle måtte svare muntlig på på sparket, og som handlet om en situasjon i livet vårt og hvordan vi taklet den eller husket den, som for eksempel hva som kjennetegnet det hjemmet vi selv kom fra eller hvilke vaner vi hadde. Vi hentet svaret fram fra ryggsekken og tenkte plutselig over ting helt bevisst. Svarene fra de ulike viste at vi er ganske like alle sammen, samtidig som vi har forskjellige erfaringer. Det minnet meg på at vi har ganske like følelser alle sammen, og det gjelder også barn og fosterbarn. Det som gjør oss redde gjør også de redde, og det som gjør de glade er det som gjør oss glade. Så enkelt er det!
Jeg har
flere enn én gang sittet med tårer i øynene. Og sterke var de
historiene kursleder Hanne og Per leste høyt. Jeg kommer aldri til å
glemme historien om Marie og Anne, om hvordan to friske babyer født på
samme sykehus på samme dag, fikk en så ulik start og fortsettelse på
livet sitt fordi de ble født inn i to helt ulike familier med helt ulike
ressurser. Hele forsamlingen var helt satt ut, og historien levde inni
meg i dagevis. Temaene vi har vært gjennom er sterke med mange gripende
historier. Vi har levd oss inn i dem, følt masse og hatt meninger
underveis.
Det tyngste med kurset var kapittelet om tap som handlet om alle de tap mange av fosterbarna har opplevd. Jeg tenkte at hvordan skal jeg klare å trøste barnet uten å synes så synd på det at jeg selv ikke klarer å stå støtt? Livsbøkene tvang oss også til å gå inn i våre egne tapsopplevelser, og det var et sterkt møte å hente dem fram i lyset, beskrive dem og ramse dem opp i et tapskart.
Det som nesten vippet meg av pinnen var det nesten umulige kravet om at fosterforeldre skal knytte livslange bånd til barnet, og samtidig leve med usikkerheten om at Fylkesnemda en dag faktisk kan vedta at barnet skal tilbake til de biologiske foreldrene, selv etter flere år i fosterhjem. Utstyrt med sunt bondevett, så reagerte jeg umiddelbart med nesten vantro da vi lærte at loven sier og systemet derpå praktiserer at et fosterbarn etter flere år i et velfungerende og positivt fosterhjem med kontrakt om omsorgsovertakelse og oppvekstplassering, kan bli revet opp derfra og bli flyttet tilbake til sine biologiske foreldre for at de skal få sjansen en gang til til å vise at de med fornyet mot kan dra omsorg for barnet selv. Jeg reagerte også på biologiske foreldres relativt vidtgående samværsrettigheter uansett hvilke fysisk og psykisk form de møter opp i, eller hvilke motiver de har for samværet eller hva de bruker det til.
I kurspermen sto det klart hva vi skulle gjennom hver gang, og jeg tenkte at hvis det er meningen at vi skal beherske alt dette så måtte kurset vart mye lenger. Jeg føler at vi har fått et innblikk og så vidt litt innsikt. Det er ikke et stoff jeg kan punktvis på rams, men stoffet har gjort noe med meg og forberedt meg både følelsesmessig og holdningsmessig på livet som fosterforeldre og de utfordringene som det kan by på, sånn at når vi står der en dag så har vi vært gjennom dette før, sånn at hjertet rett og slett er forberedt. Men jeg føler meg ikke godt forberedt, og tenker at det nesten er uforsvarlig av velferdsstaten å tilby de svakeste i samfunnet en gjennomsnittlig familie med et lite Pridekurs på cv-en.
Da jeg hørte på kurset om hvor skadet mange av fosterbarna kan være når man får dem, så følte jeg ofte at vi burde vært spesialpedagoger for å hanskes med så alvorlige saker. Men siden vi ikke er det så fant jeg en del betryggelse i noe av det vi har lært, for eksempel Trygg base-stjerna til professor Schofield som sier at alle fosterbarn kan nåes ved sensitive fosterforeldre. Det hjalp også at vitenskapen hadde funnet ut at 70% av helingsprosessen rett og slett består i at barnet får bo i et forutsigbart og trygt hjem, og hvis barnet har ekstra behov for spesiell hjelp eller terapi så stiller det gjerne foran i køen siden det er barnevernsbarn. De 8 temaene vi har vært gjennom har blitt formidlet på mange vis på en klok pedagogisk måte, og har på hver sin måte berørt meg og bidratt til en personlig vekst, forhåpentligvis i retning av et litt klokere menneske, medmenneske og forelder. For å være helt ærlig så husker jeg enda ikke helt de fem ferdighetsområdene og i hvert fall ikke de 50 konkrete punktene de er fordelt på om alt fosterforeldre skal forstå og kjenne til, (og det er de alt egentlig har handlet om), men jeg har skjønt mye og er ganske mye klokere enn da vi startet på kurset.
Og nå gjenstår bare å ta en velbegrunnet avgjørelse… Det er et stort alvor over det å bli fosterforeldre, og det er ikke angrefrist. Så det er med største ydmykhet vi fortsatt står ved avgjørelsen om å ville bli fosterhjem.
Det tyngste med kurset var kapittelet om tap som handlet om alle de tap mange av fosterbarna har opplevd. Jeg tenkte at hvordan skal jeg klare å trøste barnet uten å synes så synd på det at jeg selv ikke klarer å stå støtt? Livsbøkene tvang oss også til å gå inn i våre egne tapsopplevelser, og det var et sterkt møte å hente dem fram i lyset, beskrive dem og ramse dem opp i et tapskart.
Det som nesten vippet meg av pinnen var det nesten umulige kravet om at fosterforeldre skal knytte livslange bånd til barnet, og samtidig leve med usikkerheten om at Fylkesnemda en dag faktisk kan vedta at barnet skal tilbake til de biologiske foreldrene, selv etter flere år i fosterhjem. Utstyrt med sunt bondevett, så reagerte jeg umiddelbart med nesten vantro da vi lærte at loven sier og systemet derpå praktiserer at et fosterbarn etter flere år i et velfungerende og positivt fosterhjem med kontrakt om omsorgsovertakelse og oppvekstplassering, kan bli revet opp derfra og bli flyttet tilbake til sine biologiske foreldre for at de skal få sjansen en gang til til å vise at de med fornyet mot kan dra omsorg for barnet selv. Jeg reagerte også på biologiske foreldres relativt vidtgående samværsrettigheter uansett hvilke fysisk og psykisk form de møter opp i, eller hvilke motiver de har for samværet eller hva de bruker det til.
I kurspermen sto det klart hva vi skulle gjennom hver gang, og jeg tenkte at hvis det er meningen at vi skal beherske alt dette så måtte kurset vart mye lenger. Jeg føler at vi har fått et innblikk og så vidt litt innsikt. Det er ikke et stoff jeg kan punktvis på rams, men stoffet har gjort noe med meg og forberedt meg både følelsesmessig og holdningsmessig på livet som fosterforeldre og de utfordringene som det kan by på, sånn at når vi står der en dag så har vi vært gjennom dette før, sånn at hjertet rett og slett er forberedt. Men jeg føler meg ikke godt forberedt, og tenker at det nesten er uforsvarlig av velferdsstaten å tilby de svakeste i samfunnet en gjennomsnittlig familie med et lite Pridekurs på cv-en.
Da jeg hørte på kurset om hvor skadet mange av fosterbarna kan være når man får dem, så følte jeg ofte at vi burde vært spesialpedagoger for å hanskes med så alvorlige saker. Men siden vi ikke er det så fant jeg en del betryggelse i noe av det vi har lært, for eksempel Trygg base-stjerna til professor Schofield som sier at alle fosterbarn kan nåes ved sensitive fosterforeldre. Det hjalp også at vitenskapen hadde funnet ut at 70% av helingsprosessen rett og slett består i at barnet får bo i et forutsigbart og trygt hjem, og hvis barnet har ekstra behov for spesiell hjelp eller terapi så stiller det gjerne foran i køen siden det er barnevernsbarn. De 8 temaene vi har vært gjennom har blitt formidlet på mange vis på en klok pedagogisk måte, og har på hver sin måte berørt meg og bidratt til en personlig vekst, forhåpentligvis i retning av et litt klokere menneske, medmenneske og forelder. For å være helt ærlig så husker jeg enda ikke helt de fem ferdighetsområdene og i hvert fall ikke de 50 konkrete punktene de er fordelt på om alt fosterforeldre skal forstå og kjenne til, (og det er de alt egentlig har handlet om), men jeg har skjønt mye og er ganske mye klokere enn da vi startet på kurset.
Og nå gjenstår bare å ta en velbegrunnet avgjørelse… Det er et stort alvor over det å bli fosterforeldre, og det er ikke angrefrist. Så det er med største ydmykhet vi fortsatt står ved avgjørelsen om å ville bli fosterhjem.
lørdag 24. oktober 2015
Hjemreise
Siste dagen i Australia har kommet og gått. Når jg skriver dette, sitter jeg 40' opp i lufta og jeg har allerede vært på farten i mer enn 10 timer og nærmer meg mellomlanding i Doha og en ventetid på ca 3 timer, før færden går videre hjem til Norge, kjæresten og potemafian. Potemafian har sikkert blitt pølsefeite etter å ha tilbragt disse ukene hos svigermor ;-)
3 uker har gått fort, veldig fort! jeg kan ikke fatte at det bare er 3 uker siden jeg satt her og var full av nerver og "bøtta" innpå hvitvin og prøvde å få meg litt søvn.
Jeg har opplevd mye! Jeg har møtt min biologiske familie, dvs, far, mor og 3 søstre. Det har vært utrolig spennende og artig å møte alle sammen og samtidig se hvor like noen av oss er både av utseende og fakter, det er nesten skummelt... Skjønner også at jeg ikke er alene om å være hverken distre, seint ute og ganske så blid hele tida :-)
Jeg har snorkla sammen med fetteren min flere ganger, noe som må være noe av det kuleste jeg har gjort. Til tross for kraftig solforbrenning av ryggen første gangen, så var alle de kule fiskene og skjellene jeg plukket vel verdt det :-)
Jeg har bodd hos onkel, tante og fetter. Onkelen min fikk kreftdiagnose og ble samtidig innlagt på sykehus, kun 2 dager før jeg kom, der var han de første 2 ukene jeg var i Perth. Til tross for dette, så har tanta og fetteren min, tatt alt på strak arm og tatt meg imot med åpne armer og de er noen av de mest fantastiske menneskene jeg har møtt. Tante er en helt utrolig herlig person som jeg kommer kjempegodt overns med og jeg kommer til å savne alle samtalene våre som holdt på til langt ut i morgentimene <3
Jeg har møtt alle søstrene mine, vi er inkl meg, 4 søstre med de samme foreldrene, hvor jeg er eldst og den eneste som ble bort adoptert. Rart å møtes og føle at vi har kjent hverandre bestandig. Skulle gjerne tilbrakt mye mer tid sammen med de alle. Også familiene deres, men tida strekker ikke til for å rekke alt...
Jeg har opplevd masse forskjellige fugler og dyr. Det største var Cohuna Wildlife Park hvor jeg fikk holde og kose en koala :-) Jeg som trodde koalaen var veldig myk og god, ble ganske så overraska over den stive og ikke fryktelig mye pelsen..... men nydelig var den uansett. Fikk ikk holdt en baby da, de holdt seg til mammaene sine denne dagen og da var det ikke greit å ta de vekk.
Jeg har rett i underkant av 2000 bilder å sortere, noe jeg gleder meg stort til, da kan jeg gjenoppleve turen på nytt. Historien om turen blir nok også fortalt ett par ganger, er vel ingen som vil vite detaljene :-P
Jeg har mange minner, både opplevelser og ting jeg har fått og kjøpt. De fineste er ett gullarmbånd jeg fikk av bio mor og ett familietre smykke i gull som jeg fikk av den yngste søstra mi.
Jeg har ett kort i veska mi som jeg ikke vil lese enda, for da kommer jeg til å stortute, tårene renner bare av å skrive om det... men gleder meg til å lese det altså, det er mange som har skrevet noen ord, jeg blir bare litt sentimental, siden jeg har hatt det så hyggelig :-)
Nå gleder jeg meg til å planlegge neste tur og til å få besøk av yngste søstra mi med mann og barn, forhåpentligvis mot slutten av 2016. De vil gjerne stå på ski og oppleve vinteren, håper det kommer haugevis med snø hvis de kommer! :-p
Bilder kommer når jeg er vel plassert hjemme, men har noen på mobilen jeg kan dele så lenge.
Nå skal jeg fortsette å gremmes over at jeg har klart å skru på roaminga på mobilen og den har stått på i 3 uker, mer trenger jeg vel ikke å si om den saken.... og så skal jeg glede meg til å lande hjemme i Norge (noen foran meg STINKER og bebisene griner..), tett luft og liv i fly er herlig dere.....! :-P
3 uker har gått fort, veldig fort! jeg kan ikke fatte at det bare er 3 uker siden jeg satt her og var full av nerver og "bøtta" innpå hvitvin og prøvde å få meg litt søvn.
Jeg har opplevd mye! Jeg har møtt min biologiske familie, dvs, far, mor og 3 søstre. Det har vært utrolig spennende og artig å møte alle sammen og samtidig se hvor like noen av oss er både av utseende og fakter, det er nesten skummelt... Skjønner også at jeg ikke er alene om å være hverken distre, seint ute og ganske så blid hele tida :-)
Jeg har snorkla sammen med fetteren min flere ganger, noe som må være noe av det kuleste jeg har gjort. Til tross for kraftig solforbrenning av ryggen første gangen, så var alle de kule fiskene og skjellene jeg plukket vel verdt det :-)
Jeg har bodd hos onkel, tante og fetter. Onkelen min fikk kreftdiagnose og ble samtidig innlagt på sykehus, kun 2 dager før jeg kom, der var han de første 2 ukene jeg var i Perth. Til tross for dette, så har tanta og fetteren min, tatt alt på strak arm og tatt meg imot med åpne armer og de er noen av de mest fantastiske menneskene jeg har møtt. Tante er en helt utrolig herlig person som jeg kommer kjempegodt overns med og jeg kommer til å savne alle samtalene våre som holdt på til langt ut i morgentimene <3
Jeg har møtt alle søstrene mine, vi er inkl meg, 4 søstre med de samme foreldrene, hvor jeg er eldst og den eneste som ble bort adoptert. Rart å møtes og føle at vi har kjent hverandre bestandig. Skulle gjerne tilbrakt mye mer tid sammen med de alle. Også familiene deres, men tida strekker ikke til for å rekke alt...
Jeg har opplevd masse forskjellige fugler og dyr. Det største var Cohuna Wildlife Park hvor jeg fikk holde og kose en koala :-) Jeg som trodde koalaen var veldig myk og god, ble ganske så overraska over den stive og ikke fryktelig mye pelsen..... men nydelig var den uansett. Fikk ikk holdt en baby da, de holdt seg til mammaene sine denne dagen og da var det ikke greit å ta de vekk.
Jeg har rett i underkant av 2000 bilder å sortere, noe jeg gleder meg stort til, da kan jeg gjenoppleve turen på nytt. Historien om turen blir nok også fortalt ett par ganger, er vel ingen som vil vite detaljene :-P
Jeg har mange minner, både opplevelser og ting jeg har fått og kjøpt. De fineste er ett gullarmbånd jeg fikk av bio mor og ett familietre smykke i gull som jeg fikk av den yngste søstra mi.
Jeg har ett kort i veska mi som jeg ikke vil lese enda, for da kommer jeg til å stortute, tårene renner bare av å skrive om det... men gleder meg til å lese det altså, det er mange som har skrevet noen ord, jeg blir bare litt sentimental, siden jeg har hatt det så hyggelig :-)
Nå gleder jeg meg til å planlegge neste tur og til å få besøk av yngste søstra mi med mann og barn, forhåpentligvis mot slutten av 2016. De vil gjerne stå på ski og oppleve vinteren, håper det kommer haugevis med snø hvis de kommer! :-p
Bilder kommer når jeg er vel plassert hjemme, men har noen på mobilen jeg kan dele så lenge.
Nå skal jeg fortsette å gremmes over at jeg har klart å skru på roaminga på mobilen og den har stått på i 3 uker, mer trenger jeg vel ikke å si om den saken.... og så skal jeg glede meg til å lande hjemme i Norge (noen foran meg STINKER og bebisene griner..), tett luft og liv i fly er herlig dere.....! :-P
søndag 4. oktober 2015
Australia
Da var man her da!
Etter en utrolig lang reise via Doha I Qatar, landet jeg på Perth flyplass I går kveld kl18:15, 13:15 norsk tid.
Når jeg kom ut fra tollen (ingen tv-team på plass) var det jaggu ikke vanskelig å finne søskenbarnet mitt og biologiske moren min. De stod nå der med en kjempe plakat og tuter... 😒
Kom oss hjem og fikk servert middag og så skravla vi til kl 1:30 på natta...
I dag har vi holdt oss hjemme og skravla og egentlig bare blitt kjent. Utrolig deilig å ikke stresse.
På ettermiddagen kom yngste søstra mi med mann og barn hit for å grille. Ble noen veldig hyggelige timer og det er rart å se at vi sitter på samme måte med armene foran oss.
Ett gullarm har jeg også fått i dag 😄 Alle er bare såååå hyggelie 😍😍 Ihvertfall hittil 😊
Nattinatt!
Etter en utrolig lang reise via Doha I Qatar, landet jeg på Perth flyplass I går kveld kl18:15, 13:15 norsk tid.
Når jeg kom ut fra tollen (ingen tv-team på plass) var det jaggu ikke vanskelig å finne søskenbarnet mitt og biologiske moren min. De stod nå der med en kjempe plakat og tuter... 😒
Kom oss hjem og fikk servert middag og så skravla vi til kl 1:30 på natta...
I dag har vi holdt oss hjemme og skravla og egentlig bare blitt kjent. Utrolig deilig å ikke stresse.
På ettermiddagen kom yngste søstra mi med mann og barn hit for å grille. Ble noen veldig hyggelige timer og det er rart å se at vi sitter på samme måte med armene foran oss.
Ett gullarm har jeg også fått i dag 😄 Alle er bare såååå hyggelie 😍😍 Ihvertfall hittil 😊
Nattinatt!
torsdag 1. oktober 2015
Den store reisen!
Da har endelig dagen kommet (snart) og jeg er om ikke mange timene på vei til Australia! Det hele er egentlig ganske så uvirkelig, dette har jo vært tenkt på så mange ganger, og for 6 måneder siden kjøpte jeg faktisk fly billetten, til det som jeg tror, kommer til å bli den største reisen av de alle for min del.
Tenke seg til, at i alle de årene, fra den spede start på mine mistanker om at jeg var adoptert, til den dagen jeg fikk en endelig bekreftelse, så har jeg alltid ønsket meg en søster og jeg har alltid hatt en fantasi søster som jeg har kranglet med, stelt med, vært venner med, hatet intenst, for det har jeg alltid trodd søstre gjør, invitert i teselskaper også videre..... Broder'n har jeg aldrig kranglet sånn med (for gammel han), men han har passet meg og vært mannen i mitt liv han - alltid :-) Og nå skal jeg jammen treffe 3 yngre søstre, akkurat det føles ganske så uvirkelig, mer spennende enn noe annet. Tror ikke det går ann å forklare akkurat det til noen andre enn til de som har opplevd det samme selv, men til tross, jeg er merkverdig rolig og praktisk..
Egentlig er jeg litt skuffet, hadde trodd nervene stod i helspenn akkurat nå, med tanke på at jeg skal treffe en helt splitter ny familie, fly dritlangt inkl mellomlande i ett grådig rikt land jeg knapt nok har hørt om og bo hos slektninger jeg aldrig har møtt.
Jeg er mest fokusert på å huske å stikke innom dekk sjappa og optikeren på veien, det er viktige saker, vinteren er snart her og perla må skos og så er det detta synes da. I tillegg må jeg huske å få med meg gavene jeg har tenkt å ha med meg fra flyplassen, de er allerede reservert og ligger og venter på meg i avgangshallen ;-)
Reisedokumentene, så jeg faktisk kommer meg med flyet er også sjekket 100 ganger og nå ligger det ihvertfall 4 kopier på benken, så det er ingen fare..... Jeg skal reise!
Litt bekymra for 2 og 4 bente som blir igjen hjemme er jeg også, ingen av de er vant med å være uten meg over så lang tid! Den 2 bente er jo vekke på jobb, helt så langt som i Valdres og de 4 bente skal bo hos svigermor, så den største bekymringen er vel egentlig om de kommer til å savne meg i det hele tatt...? Og om Storm har lagt på seg igjen, det vi har brukt så lang tid på å få vekk av overflødige kilo... Halv porsjon Trine, halv porsjon!!! :-)
Alt går nok bra, gubbe, pelsmafia og jobben, klarer seg helt fint uten meg (gjerne ikke for fint da) og jeg skal tross alt bare være borte i 3 uker ;-)
For de som lurer, så er værprognosene for slutten av neste uke som følger:
Ja, jeg har med meg bikini!!! :-D
Perth via google maps
Og denne bolla, ja det er meg :-)
Tenke seg til, at i alle de årene, fra den spede start på mine mistanker om at jeg var adoptert, til den dagen jeg fikk en endelig bekreftelse, så har jeg alltid ønsket meg en søster og jeg har alltid hatt en fantasi søster som jeg har kranglet med, stelt med, vært venner med, hatet intenst, for det har jeg alltid trodd søstre gjør, invitert i teselskaper også videre..... Broder'n har jeg aldrig kranglet sånn med (for gammel han), men han har passet meg og vært mannen i mitt liv han - alltid :-) Og nå skal jeg jammen treffe 3 yngre søstre, akkurat det føles ganske så uvirkelig, mer spennende enn noe annet. Tror ikke det går ann å forklare akkurat det til noen andre enn til de som har opplevd det samme selv, men til tross, jeg er merkverdig rolig og praktisk..
Egentlig er jeg litt skuffet, hadde trodd nervene stod i helspenn akkurat nå, med tanke på at jeg skal treffe en helt splitter ny familie, fly dritlangt inkl mellomlande i ett grådig rikt land jeg knapt nok har hørt om og bo hos slektninger jeg aldrig har møtt.
Jeg er mest fokusert på å huske å stikke innom dekk sjappa og optikeren på veien, det er viktige saker, vinteren er snart her og perla må skos og så er det detta synes da. I tillegg må jeg huske å få med meg gavene jeg har tenkt å ha med meg fra flyplassen, de er allerede reservert og ligger og venter på meg i avgangshallen ;-)
Reisedokumentene, så jeg faktisk kommer meg med flyet er også sjekket 100 ganger og nå ligger det ihvertfall 4 kopier på benken, så det er ingen fare..... Jeg skal reise!
Litt bekymra for 2 og 4 bente som blir igjen hjemme er jeg også, ingen av de er vant med å være uten meg over så lang tid! Den 2 bente er jo vekke på jobb, helt så langt som i Valdres og de 4 bente skal bo hos svigermor, så den største bekymringen er vel egentlig om de kommer til å savne meg i det hele tatt...? Og om Storm har lagt på seg igjen, det vi har brukt så lang tid på å få vekk av overflødige kilo... Halv porsjon Trine, halv porsjon!!! :-)
Alt går nok bra, gubbe, pelsmafia og jobben, klarer seg helt fint uten meg (gjerne ikke for fint da) og jeg skal tross alt bare være borte i 3 uker ;-)
For de som lurer, så er værprognosene for slutten av neste uke som følger:
Ja, jeg har med meg bikini!!! :-D
Perth via google maps
Og denne bolla, ja det er meg :-)
mandag 18. mai 2015
Innbrudd....
Året 20515, startet greit på alle måter, ny rolle på jobben, ny lønn, mye jobbing og fortsatt fantastiske kollegaer - akkurat som jeg liker det og trives med :-)
Mars måned startet med ett brak!
En mandag morning, tidlig i måneden, ringte det først fra Volvat og sa de hadde funnet celleforandringer som kunne utvikle seg uten behandling, men siden jeg allikevel var satt opp til å fjerne livmor kort tid etter, var det ikke noe å bekymre seg for, alt ville bli borte ifm operasjonen... Kan si jeg fikk en brå start på dagen og selv om jeg visste det ikke var noe å bekymre seg for, så gjør man jo automatisk det allikevel.....
Samme dagen, rundt 1 time før jeg hadde planer å reise hjem, ringte Svenn Inge og sa jeg måtte komme meg hjem i en fart, det hadde vært innbrudd hjemme og jeg måtte hjem og sjekke dyra, for verandadøra stod åpen/på gløtt... Min store skrekk, foruten brann, var plutselig midt i fanget på meg. Vet ikke helt hva som gikk igjennom hodet på meg på hjemturen, men rakk å ringe politiet og si jeg nektet å gå inn i leiligheten før de kom.., men ble pent instruert om å hente ut dyra uten å røre noe og å kjøre pent.
Når jeg kom hjem, ble jeg møtt av en hysterisk bikje, som gaula og bjeffa og når han etter noen minutters tenketid, skjønte at det var meg, ble han overlykkelig! Fikk satt stakkaren i bilen og gikk inn igjen for å finne pus ungen. Etter litt leiting, fant jeg han godt gjemt under sofaen, men med litt digg, fikk jeg lurt han frem og fikk satt han også i reisebur og plassert i bilen ved siden av bestekompisen sin.
Politiet kom og brukte 3,5 time på undersøkelser og de fant masse spor, dna spor! Vi måtte derfor ned på politi stasjonen dagen etter å avlegge både fingeravtrykk og spyttprøver, så de kunne sammenligne og ha liggende i saken i tilfelle de skulle finne bandittene, noe som er veldig lite sannsynlig...
Det tok ikke mange minuttene når politiet var her, å anslå at jeg hadde mistet smykker for rundt 200', kanskje mer (endte på 260'), absolutt alt jeg hadde av smykker, både fått, arvet og kjøpt selv, var borte, i tillegg til noen nye Bergans sekker og brillene mine (så de dårlig kanskje?).
Det er vanskelig å ta innover seg at man faktisk har hatt innbrudd, når det eneste som står i hodet på deg er at bandittene har vært slemme med dyra, de var så redde at det var helt vondt å se og jeg var så forbanna på deres vegne at jeg nesten gikk ut av meg selv....
Gudskjelov så har forsikringsselskapet vært veldig ok å ha med å gjøre, ikke noe krangling på noen som helst måte og forsikringsoppgjøret var inne på konto før jeg omtrent hadde fått sendt papirene avgårde! Når man tenker at man ikke får tilbake så mye fordi man hverken har bilder eller kvitteringer, så er dermed overraskelsen veldig stor, når summen som tikker inn på konto er mye, mye mer enn de 20-40' man forventa. Selv om summen ikke gir meg tilbake smykkene som betyr noe for meg, så har de gitt meg en fantastisk mulighet til å kunne reise til Australia og besøke ekstra familien min (bio familie), så flybillett er kjøpt og betalt og jeg reiser fra Norge fredag 2. oktober :-D
Dagen etter innbruddet, klarte Svenn Inge å få en jerndør i hodet, så blodet spruta, så vi tok en tur på legevakte på ettermiddagen etter jobb. Der fikk han beskjed om at det var hjernerystelse og at han skulle passes på den natta, men han kunne fint dra på jobb dagen etter....
To dager etter det, var det jaggu min tur til å ha ett legevakts besøk.. Skulle skynde meg på en kort tur med Storm før vi skulle i ett møte og klarte jaggu å dette med ett brak og ødelegge venstre armen min. Jeg må ha vært litt av ett syn der jeg kom grinende inn på legevakta, med lyng i håret og en gubbe som gikk og småflira ved siden av meg... Enda godt jeg kan le av det selv nå, vi så nok unektelig ganske så komiske ut!
Legenes vurdering etter flere timer på sykehuset, var at jeg hadde ryki ett senefeste i skulderen og jeg måtte holde meg i ro noen dager, ikke noe problem det når man fortsatt er shaky etter innbrudd og man har en operasjon man skal igjennom om bare noen dager... Vondt som faen var det også!
Etter 3 uker, kan jeg fortelle at skulderbladet var brekt og smertene enda værre enn når jeg gjorde det, ikke så rart det, når man har gjort stikk motsatt med armen enn hva man burde ha gjort, ikke mye imponert over den første vurderinga fra legevakta nei, men det gikk greit fremover når armen fikk mer ro.
17 mars kom dagen da jeg skulle inn og fjerne livmora på Volvat, i mange år har man hatt store utfordringer når man har hatt mensen og det ble bare værre og værre.
Etter en undersøkelse hos Volvat i desember, viste det seg at jeg hadde to kjempestore muskelknuter og null mulighet til å kunne bli gravid, så da ble vi enige om å operere bort livmora. Å fjerne muskelknutene uten å fjerne livmora, var teknisk umulig sånn som de lå, i tillegg til størelsen på de. Det er veldig greit at man har innfinni seg med for lenge siden at man neppe kunne få barn, så det var ikke noe dramatikk i det å få det bekreftet. Jeg har jo alltid også hatt ett veldig avslappet forhold til det med å få egne barn, selv om det alltid har vært ett høyt ønske fra min side og jeg har fortsatt boden full av baby ting som jeg kjøpte masse av for mange år siden, men kanskje jeg får bruk for de snart allikevel ;-)
Sykmeldingen fra Volvat etter operasjonen, var på 3 uker, det er lenge for en som meg, som ikke har ro i kroppen til å surre rundt hjemme så lenge, men kan si at denne gangen, gikk det helt greit og jeg måtte til og med ha en 4.de uke + 2 uker hvor jeg jobbet 50% før jeg var tilbake til normalen igjen. Antar at operasjonen, sammen alt som skjedde i mars, gjorde at jeg var litt ekstra sliten og dermed også hadde ekstra behov for å slappe av i etterkant av operasjonen.
Operasjonen forøvrig, har gått helt fint, ingen komplikasjoner overhodet :-)
Innimellom alt som har skjedd, går vi også på kurs, men det skal jeg fortelle om i ett annet innlegg :-)
Mars måned startet med ett brak!
En mandag morning, tidlig i måneden, ringte det først fra Volvat og sa de hadde funnet celleforandringer som kunne utvikle seg uten behandling, men siden jeg allikevel var satt opp til å fjerne livmor kort tid etter, var det ikke noe å bekymre seg for, alt ville bli borte ifm operasjonen... Kan si jeg fikk en brå start på dagen og selv om jeg visste det ikke var noe å bekymre seg for, så gjør man jo automatisk det allikevel.....
Samme dagen, rundt 1 time før jeg hadde planer å reise hjem, ringte Svenn Inge og sa jeg måtte komme meg hjem i en fart, det hadde vært innbrudd hjemme og jeg måtte hjem og sjekke dyra, for verandadøra stod åpen/på gløtt... Min store skrekk, foruten brann, var plutselig midt i fanget på meg. Vet ikke helt hva som gikk igjennom hodet på meg på hjemturen, men rakk å ringe politiet og si jeg nektet å gå inn i leiligheten før de kom.., men ble pent instruert om å hente ut dyra uten å røre noe og å kjøre pent.
Når jeg kom hjem, ble jeg møtt av en hysterisk bikje, som gaula og bjeffa og når han etter noen minutters tenketid, skjønte at det var meg, ble han overlykkelig! Fikk satt stakkaren i bilen og gikk inn igjen for å finne pus ungen. Etter litt leiting, fant jeg han godt gjemt under sofaen, men med litt digg, fikk jeg lurt han frem og fikk satt han også i reisebur og plassert i bilen ved siden av bestekompisen sin.
Politiet kom og brukte 3,5 time på undersøkelser og de fant masse spor, dna spor! Vi måtte derfor ned på politi stasjonen dagen etter å avlegge både fingeravtrykk og spyttprøver, så de kunne sammenligne og ha liggende i saken i tilfelle de skulle finne bandittene, noe som er veldig lite sannsynlig...
Det tok ikke mange minuttene når politiet var her, å anslå at jeg hadde mistet smykker for rundt 200', kanskje mer (endte på 260'), absolutt alt jeg hadde av smykker, både fått, arvet og kjøpt selv, var borte, i tillegg til noen nye Bergans sekker og brillene mine (så de dårlig kanskje?).
Det er vanskelig å ta innover seg at man faktisk har hatt innbrudd, når det eneste som står i hodet på deg er at bandittene har vært slemme med dyra, de var så redde at det var helt vondt å se og jeg var så forbanna på deres vegne at jeg nesten gikk ut av meg selv....
Gudskjelov så har forsikringsselskapet vært veldig ok å ha med å gjøre, ikke noe krangling på noen som helst måte og forsikringsoppgjøret var inne på konto før jeg omtrent hadde fått sendt papirene avgårde! Når man tenker at man ikke får tilbake så mye fordi man hverken har bilder eller kvitteringer, så er dermed overraskelsen veldig stor, når summen som tikker inn på konto er mye, mye mer enn de 20-40' man forventa. Selv om summen ikke gir meg tilbake smykkene som betyr noe for meg, så har de gitt meg en fantastisk mulighet til å kunne reise til Australia og besøke ekstra familien min (bio familie), så flybillett er kjøpt og betalt og jeg reiser fra Norge fredag 2. oktober :-D
Dagen etter innbruddet, klarte Svenn Inge å få en jerndør i hodet, så blodet spruta, så vi tok en tur på legevakte på ettermiddagen etter jobb. Der fikk han beskjed om at det var hjernerystelse og at han skulle passes på den natta, men han kunne fint dra på jobb dagen etter....
To dager etter det, var det jaggu min tur til å ha ett legevakts besøk.. Skulle skynde meg på en kort tur med Storm før vi skulle i ett møte og klarte jaggu å dette med ett brak og ødelegge venstre armen min. Jeg må ha vært litt av ett syn der jeg kom grinende inn på legevakta, med lyng i håret og en gubbe som gikk og småflira ved siden av meg... Enda godt jeg kan le av det selv nå, vi så nok unektelig ganske så komiske ut!
Legenes vurdering etter flere timer på sykehuset, var at jeg hadde ryki ett senefeste i skulderen og jeg måtte holde meg i ro noen dager, ikke noe problem det når man fortsatt er shaky etter innbrudd og man har en operasjon man skal igjennom om bare noen dager... Vondt som faen var det også!
Etter 3 uker, kan jeg fortelle at skulderbladet var brekt og smertene enda værre enn når jeg gjorde det, ikke så rart det, når man har gjort stikk motsatt med armen enn hva man burde ha gjort, ikke mye imponert over den første vurderinga fra legevakta nei, men det gikk greit fremover når armen fikk mer ro.
17 mars kom dagen da jeg skulle inn og fjerne livmora på Volvat, i mange år har man hatt store utfordringer når man har hatt mensen og det ble bare værre og værre.
Etter en undersøkelse hos Volvat i desember, viste det seg at jeg hadde to kjempestore muskelknuter og null mulighet til å kunne bli gravid, så da ble vi enige om å operere bort livmora. Å fjerne muskelknutene uten å fjerne livmora, var teknisk umulig sånn som de lå, i tillegg til størelsen på de. Det er veldig greit at man har innfinni seg med for lenge siden at man neppe kunne få barn, så det var ikke noe dramatikk i det å få det bekreftet. Jeg har jo alltid også hatt ett veldig avslappet forhold til det med å få egne barn, selv om det alltid har vært ett høyt ønske fra min side og jeg har fortsatt boden full av baby ting som jeg kjøpte masse av for mange år siden, men kanskje jeg får bruk for de snart allikevel ;-)
Sykmeldingen fra Volvat etter operasjonen, var på 3 uker, det er lenge for en som meg, som ikke har ro i kroppen til å surre rundt hjemme så lenge, men kan si at denne gangen, gikk det helt greit og jeg måtte til og med ha en 4.de uke + 2 uker hvor jeg jobbet 50% før jeg var tilbake til normalen igjen. Antar at operasjonen, sammen alt som skjedde i mars, gjorde at jeg var litt ekstra sliten og dermed også hadde ekstra behov for å slappe av i etterkant av operasjonen.
Operasjonen forøvrig, har gått helt fint, ingen komplikasjoner overhodet :-)
Innimellom alt som har skjedd, går vi også på kurs, men det skal jeg fortelle om i ett annet innlegg :-)
onsdag 26. november 2014
Cornflakes konfekt
1 glass peanøttsmør
2 dl lys sirup
1 sukker
Dette smeltes i panne til sukkeret er oppløst.
10 dl cornflakes
1 dl kokos
1 ts vaniljesukker
Bland alt sammen.
Bruk engangshansker og lag kuler og ha i små papirformer. Disse kan også dyppes i sjokolade
2 dl lys sirup
1 sukker
Dette smeltes i panne til sukkeret er oppløst.
10 dl cornflakes
1 dl kokos
1 ts vaniljesukker
Bland alt sammen.
Bruk engangshansker og lag kuler og ha i små papirformer. Disse kan også dyppes i sjokolade
Snickers kake
1 glass peanøttsmør
3 ss lys sirup, smeltes.
Bland så inn ca 10 dl cornflakes.
La dette stivne, hell så over ca 250 gr smeltet sjokolade
Ha i småformer eller i en liten langpanne
3 ss lys sirup, smeltes.
Bland så inn ca 10 dl cornflakes.
La dette stivne, hell så over ca 250 gr smeltet sjokolade
Ha i småformer eller i en liten langpanne
Nøttetopper
200 g hasselnøtter
3 eggehviter
1 ts kanel
170 g sukker
Mal hasselnøtter på kvern.
Pisk eggehvitene stive.
Løft forsiktig inn hasselnøtter, kanel og sukker i eggehvitene.
Settes i topper på plate kledd med bakepapir.
Pynt hver topp med en hel nøtt.
Stekes i ovnen på midterste rille ved 225 grader i ca. 10 min.
Avkjøles før de oppbevares i en kakeboks, eller putt dem i fryseren.
Ca. 25 stk.
mandag 17. november 2014
Dagens gjærbakst!
Dagens bakst, blir kanelsnurrer fra bakeriet i Lom. Disse er fantastisk gode og deigen er bare helt fantastisk å jobbe med.
Oppskrift
1kg hvetemel
1/2 liter helmelk
150g sukker
1ts salt
1ts kardemomme
1 stort egg
50g gjær (helst fersk)
150g mykt smør i terninger
Fyll:
125g mykt smør
125g sukker
2ss kanel
Pynt:
Perlesukker
1 sammenvispet egg
1kg hvetemel
1/2 liter helmelk
150g sukker
1ts salt
1ts kardemomme
1 stort egg
50g gjær (helst fersk)
150g mykt smør i terninger
Fyll:
125g mykt smør
125g sukker
2ss kanel
Pynt:
Perlesukker
1 sammenvispet egg
Slik gjør du:
1. Ha alle
ingredienser unntatt smør i en eltebolle, og elt i ca. 15 minutter på sakte
fart til deigen er smidig og slipper kantene.
2. Tilsett smør i små terninger, og elt i nye 15 minutter. Pass på at alt smøret er eltet godt inn i deigen. Legg deigen i en egnet bolle til heving. Dekk med plastfolie, og la den heve i 1,5 timer.
3. Strø mel på kakebordet, kjevle ut deigen til et rektangel på ca. 40x50 centimeter.
4. Smør det myke smøret på deigen, og strø sukker og kanel jevnt utover. Gni med hånden slik at sukker, smør og kanel er godt blandet.
5. Brett 1/3 av deigen inn mot midten på langsiden, og brett den siste delen over den delen som er dobbel. Nå har du tre lag. Kjevle ut dette slik at du får en leiv på ca. 30 cm x 50-60 cm. Del leiven i 16 strimler på tvers.
6. Hver strimmel snurres og knytes sammen til en knute: Tvinn strimmelen noen ganger, surr den deretter lett tre ganger rundt to fingre, før du dytter enden inn i hullet på undersiden.
7. Sett kanelsnurrene på stekebrett med bakepapir, dekk med plastfolie, og la dem heve i ca. 1 time. Pensle med sammenvispet egg, og strø med perlesukker. Stek ved 175 grader i ca. 20 minutter.
2. Tilsett smør i små terninger, og elt i nye 15 minutter. Pass på at alt smøret er eltet godt inn i deigen. Legg deigen i en egnet bolle til heving. Dekk med plastfolie, og la den heve i 1,5 timer.
3. Strø mel på kakebordet, kjevle ut deigen til et rektangel på ca. 40x50 centimeter.
4. Smør det myke smøret på deigen, og strø sukker og kanel jevnt utover. Gni med hånden slik at sukker, smør og kanel er godt blandet.
5. Brett 1/3 av deigen inn mot midten på langsiden, og brett den siste delen over den delen som er dobbel. Nå har du tre lag. Kjevle ut dette slik at du får en leiv på ca. 30 cm x 50-60 cm. Del leiven i 16 strimler på tvers.
6. Hver strimmel snurres og knytes sammen til en knute: Tvinn strimmelen noen ganger, surr den deretter lett tre ganger rundt to fingre, før du dytter enden inn i hullet på undersiden.
7. Sett kanelsnurrene på stekebrett med bakepapir, dekk med plastfolie, og la dem heve i ca. 1 time. Pensle med sammenvispet egg, og strø med perlesukker. Stek ved 175 grader i ca. 20 minutter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)