Fosterhjemskurs

Vi har nå avsluttet PRIDE kurs, som er ett fosterhjemskurs i regi av Bufetat. Det har vært en sterk opplevelse til ettertanke, som utvidet hjertet og perspektivet, og som har gitt oss et innblikk i oss selv og livets vanskelige sider.

Det første besøket:
Vi ryddet og støvsugde, pusset vinduer og bakte kake - og tenkte at det var best å se skikkelige ut, når vi skulle ”få øvrigheta inn døra”. Og så kom ”øvrigheta” -representert ved Hanne og Per! Og vi begynte å vise dem rundt for vi tenkte at de nok ville inspisere litt. Og så satte vi oss i sofaen for å prate litt – og jeg lurte i mitt indre på om vi så ordentlige nok ut.

Og så skulle vi av gårde på Pride-kurs. På forhånd hadde vi gjort oss noen tanker om hvordan det var å bli fosterforeldre. Vi tenkte at det nok var sånn at barnevernet plutselig en dag ringte oss for å gi oss et barn de hadde bestemt. Så ville det bli satt av hos oss, og det var det.
Noen tanker hadde vi altså gjort oss på forhånd, og så satt vi der på Pride-kurs. I kursmateriellet vi hadde fått tilsendt sto det at vi skulle gjennom 4 hjemmebesøk og 10 samlinger, vi skulle skrive livsbøker om fortiden og livet vårt, og lære om å arbeide i gruppe rundt fosterbarnet, å møte barns behov for nærhet og tilknytning, å håndtere tap, å hjelpe barn til å holde kontakt med egen familie, å oppdra barn, å gi barn mulighet til å knytte varige bånd, å leve med forandringer i hverdagslivet - og til slutt ta en velbegrunnet avgjørelse etter alt dette. Men mer enn alt annet har det vært en mental prosess hvor en stadig har måttet spørre seg selv ”hvordan reagerer jeg på det, hva mener jeg om det, hva tåler vi, hvor rause er vi, hvor nyanserte er vi, hvem er vi og hvordan ble vi egentlig slik? Så egentlig har vi blitt mest kjent med oss selv. Vi har tatt en kikk bak i ryggsekken vår, for å se hva våre foreldre har pakket med til oss på livets reise. Kurset har også vært som en simulator i det å være fosterforeldre. Det føltes som å planlegge en reise til et fremmed land du aldri har vært i før, og du får beskjed om hva du skal pakke, men klarer ikke helt å se for deg situasjonen du skal bruke det i.

Vi ble stadig satt på prøve med gruppeoppgaver som tvang en til å være nyansert og saklig, og se en sak fra flere sider. På den måten hørte vi også de andre kursdeltakernes umiddelbare tanker og meninger om flere temaer - og det i seg selv var også interessant. Og jeg tenkte; kommer vi til å lykkes alle sammen med oppgaven å være fosterforeldre? Har vi det som skal til? Og hva må fosterbarna tåle av våre feil reaksjoner, og klønete og amatørmessige løsninger på små og store situasjoner?

Livsboka var kursets hjemmelekse. Den består av en haug av personlige spørsmål knyttet opp til de ulike temaene på kurset, som alle kursdeltakerne skal svare på hver for seg og levere inn, og den utløste en prosess i seg selv. Man ble virkelig nødt til å tenke seg om, og jeg syntes det var veldig spennende og lærerikt. Disse spørsmålene burde alle mennesker bli stilt - i hvert fall før de fikk lov til å få barn.

Kurset hadde to kursledere, Hanne fra Staten og Per med fosterfars erfaring. Det ga en veldig fin balanse, og kurset ble gjennomført med beste karakter. Hvert minutt av kurset var interessant! Det pedagogiske opplegget på kurset la opp til flere og varierte virkemidler og innfallsvinkler til stoffet vi skulle lære. Vi så film om det å være fosterforeldre og hørte sang med aktuell tekst.

Hver gang hadde vi oppvarmingsøvelser med et personlig spørsmål som vi alle måtte svare muntlig på på sparket, og som handlet om en situasjon i livet vårt og hvordan vi taklet den eller husket den, som for eksempel hva som kjennetegnet det hjemmet vi selv kom fra eller hvilke vaner vi hadde. Vi hentet svaret fram fra ryggsekken og tenkte plutselig over ting helt bevisst. Svarene fra de ulike viste at vi er ganske like alle sammen, samtidig som vi har forskjellige erfaringer. Det minnet meg på at vi har ganske like følelser alle sammen, og det gjelder også barn og fosterbarn. Det som gjør oss redde gjør også de redde, og det som gjør de glade er det som gjør oss glade. Så enkelt er det!

Jeg har flere enn én gang sittet med tårer i øynene. Og sterke var de historiene kursleder Hanne og Per leste høyt. Jeg kommer aldri til å glemme historien om Marie og Anne, om hvordan to friske babyer født på samme sykehus på samme dag, fikk en så ulik start og fortsettelse på livet sitt fordi de ble født inn i to helt ulike familier med helt ulike ressurser. Hele forsamlingen var helt satt ut, og historien levde inni meg i dagevis. Temaene vi har vært gjennom er sterke med mange gripende historier. Vi har levd oss inn i dem, følt masse og hatt meninger underveis.
Det tyngste med kurset var kapittelet om tap som handlet om alle de tap mange av fosterbarna har opplevd. Jeg tenkte at hvordan skal jeg klare å trøste barnet uten å synes så synd på det at jeg selv ikke klarer å stå støtt? Livsbøkene tvang oss også til å gå inn i våre egne tapsopplevelser, og det var et sterkt møte å hente dem fram i lyset, beskrive dem og ramse dem opp i et tapskart.

Det som nesten vippet meg av pinnen var det nesten umulige kravet om at fosterforeldre skal knytte livslange bånd til barnet, og samtidig leve med usikkerheten om at Fylkesnemda en dag faktisk kan vedta at barnet skal tilbake til de biologiske foreldrene, selv etter flere år i fosterhjem. Utstyrt med sunt bondevett, så reagerte jeg umiddelbart med nesten vantro da vi lærte at loven sier og systemet derpå praktiserer at et fosterbarn etter flere år i et velfungerende og positivt fosterhjem med kontrakt om omsorgsovertakelse og oppvekstplassering, kan bli revet opp derfra og bli flyttet tilbake til sine biologiske foreldre for at de skal få sjansen en gang til til å vise at de med fornyet mot kan dra omsorg for barnet selv. Jeg reagerte også på biologiske foreldres relativt vidtgående samværsrettigheter uansett hvilke fysisk og psykisk form de møter opp i, eller hvilke motiver de har for samværet eller hva de bruker det til.

I kurspermen sto det klart hva vi skulle gjennom hver gang, og jeg tenkte at hvis det er meningen at vi skal beherske alt dette så måtte kurset vart mye lenger. Jeg føler at vi har fått et innblikk og så vidt litt innsikt. Det er ikke et stoff jeg kan punktvis på rams, men stoffet har gjort noe med meg og forberedt meg både følelsesmessig og holdningsmessig på livet som fosterforeldre og de utfordringene som det kan by på, sånn at når vi står der en dag så har vi vært gjennom dette før, sånn at hjertet rett og slett er forberedt. Men jeg føler meg ikke godt forberedt, og tenker at det nesten er uforsvarlig av velferdsstaten å tilby de svakeste i samfunnet en gjennomsnittlig familie med et lite Pridekurs på cv-en.
Da jeg hørte på kurset om hvor skadet mange av fosterbarna kan være når man får dem, så følte jeg ofte at vi burde vært spesialpedagoger for å hanskes med så alvorlige saker. Men siden vi ikke er det så fant jeg en del betryggelse i noe av det vi har lært, for eksempel Trygg base-stjerna til professor Schofield som sier at alle fosterbarn kan nåes ved sensitive fosterforeldre. Det hjalp også at vitenskapen hadde funnet ut at 70% av helingsprosessen rett og slett består i at barnet får bo i et forutsigbart og trygt hjem, og hvis barnet har ekstra behov for spesiell hjelp eller terapi så stiller det gjerne foran i køen siden det er barnevernsbarn. De 8 temaene vi har vært gjennom har blitt formidlet på mange vis på en klok pedagogisk måte, og har på hver sin måte berørt meg og bidratt til en personlig vekst, forhåpentligvis i retning av et litt klokere menneske, medmenneske og forelder. For å være helt ærlig så husker jeg enda ikke helt de fem ferdighetsområdene og i hvert fall ikke de 50 konkrete punktene de er fordelt på om alt fosterforeldre skal forstå og kjenne til, (og det er de alt egentlig har handlet om), men jeg har skjønt mye og er ganske mye klokere enn da vi startet på kurset.
Og nå gjenstår bare å ta en velbegrunnet avgjørelse… Det er et stort alvor over det å bli fosterforeldre, og det er ikke angrefrist. Så det er med største ydmykhet vi fortsatt står ved avgjørelsen om å ville bli fosterhjem.